Oblix: En stek med utsikt
Det er en ny søndagsstekmeny på Oblix i 32. etasje i Londons høyeste bygning
james morris
Gleden av å spise på en restaurant avhenger av mange ting, hvorav kun én er kvaliteten på maten. Hyggeligheten – eller på annen måte – til tjenesten spiller sin rolle, det samme gjør stemningen i rommet og tenoren i diners eget humør. Et ubesvart tog, en stubbtå eller en telefonsamtale som ikke har blitt returnert kan like sikkert forsvinne et måltid som en overstekt biff.
Oblix, i 32. etasje i Shard, nær London Bridge, må kjempe med nok en stor uoverkommelig: været. Atmosfæren inne i restauranten er nært forbundet med atmosfæren utenfor og showet den setter opp mot gulv-til-tak-vinduene.
Jeg hadde vært på Shard en gang før, på en dyster vinterdag med lavt skyer, slagregn og ødelagte paraplyer. Utsikten fra observasjonsdekket var mindre enn inspirerende. Denne gangen gikk jeg imidlertid ut av heisen til et tablå av blå himmel, strålende solskinn og et par vintage biplaner som tumlet rundt blant myke, hvite skyer. Jeg var derfor disponert for å nyte Oblix sin nye søndagsstekmeny, som slipper løs kokker i et marked dominert av lavprisstek, landpuber og hjemmekokker.
Kjøkkenet er i sentrum av restauranten og bordene er arrangert rundt det, sidelengs på, så det er ingen kamp om hvem som ser inn eller ut. Vi timer vår ankomst godt, får plass ved vinduet i det nordvestlige hjørnet av rommet, ser ut mot elven og byen.
Siden det er søndagslunsj, virker en Bloody Mary som en passende start på saksbehandlingen før vi plukker en flaske beaujolais fra de nedre delene av en bratt priset vinliste. «Det er god valuta for pengene», sier sommelieren noe tvilende, før han berømmer «dyrenotene». I ettertid har det kanskje ikke vært ros.
Resten av tjenesten er entusiastisk, på grensen til frekk, noe som gir en hyggelig ettermiddag. Maten ligger et sted midt i mellom avslappet gastropub og god mat, og stort sett lander den med selvtillit. Spesielt helstekt pattegris er pen på tallerkenen og en fryd å spise. Tre tett viklede rulader av mørt svinekjøtt, smeltende fett og knitring gir en herlig blanding av saftighet og crunch.
Det andre høydepunktet, merkelig nok, er en siderett med gulrøtter, som er mer deilig enn det som er riktig for en rotgrønnsak. De er også ganske vakre, deres ulike nyanser av gult, oransje og rødbrun glitrer under en søt, smøraktig glasur som kan forklare deres mer eleganse. De stekte potetene er mindre fristende – for prime og skikkelige for deres eget beste – men pepperrotmosen, også slatret i smør, er en annen vinner.
Dessertmenyen tar en tur eksklusivt. I mangel av klissete fløtekaramellpudding eller en sjokoladebrownie, velger jeg det som ser ut som den nærmeste tilnærmingen: en pekannøtter og sjokoladeplate, med sprø bourbonis. Den er lettere og mer moussier enn jeg hadde forventet, og jeg ser vemodig over bordet på pære- og sjokoladebollene, som har tyngden og utbyttet til en skikkelig pudding etter steking.
Når vi er ferdige med måltidet, endres flyrutene og biplanene erstattes av en strøm av flyfly som kommer inn for å lande på Heathrow. De nærmer seg fra nord, svinger til høyre over St Paul's, buken vippet mot oss, så videre over Themsen forbi Tate Modern, Houses of Parliament og London Eye.
Noen av de besøkende som stiger ned over byen og returnerer brettbordene til oppreist posisjon, vil uten tvil oppsøke en søndagsstek under oppholdet i England. Bør de komme til Oblix? De kan finne en mer autentisk gjengivelse av den store britiske tradisjonen andre steder, men de vil ikke finne den servert med en finere utsikt.
