RWC 2015: All Blacks tvunget til å jobbe mens Namibia står høyt
Dagene med tresifrede treff ser ut til å være over når mindre nasjoner tetter gapet til store kanoner i tidenes beste verdensmesterskap
Shaun Botteril/Getty
Ettersom straffene går, var det mildt, mer en spanking enn en ut og ut banking. New Zealands 58-14 seier over Namibia på Olympiastadion torsdag kveld var like uventet som et regnskyll i Dunedin, men det var langt fra en ydmykelse for det lavest rangerte laget i verdenscupen, hvis side inneholder ingeniører, diamanthandlere, bønder og bygningsarbeidere.
Namibia, som har 1 080 registrerte spillere sammenlignet med Englands 167 000, har ennå ikke vunnet en VM-kamp på 16 forsøk, men det lille sørvest-afrikanske landet kan i det stille være stolt av seg selv for å begrense verdensmesterne til ni forsøk, og til og med score en av sine egne - en fin andre omgang innsats fra Johan Deysel.
Forsøket fikk nattens største jubel da publikum heiet på underdogen, og løste ingen tvil om at de hadde vært vitne til en skikkelig sportskonkurranse i motsetning til en ensidig runde.
Namibias fantastiske oppvisning mot New Zealand (som kun har tapt seks ganger på 39 VM-kamper) understreker det mindre gapet i internasjonal rugby, et gap som vi så på lørdag da Japan overveldet Sør-Afrika gjør det åttende verdenscupen til det beste hittil.
New Zealand er det tredje laget som passerer 50-poengsmerket denne turneringen, og slutter seg til Wales og Irland som løp opp et halvt århundre med poeng i å beseire Uruguay (54-9) og Canada (50-7) i helgen.
Men disse poengsummene er beskjedne sammenlignet med noen av utslettelsene fra tidligere turneringer, hvorav flere har blitt påført av All Blacks. I verdensmesterskapet i 1995 raserte New Zealand Japan 145-17 (inkludert 21 forsøk), mens de også slo hundre mot Portugal i 2007 og Italia i 1999.
Englands største VM-seiere er mot Uruguay (111-13 i 2003) og Tonga (101-10 i 1999), med Australia som den andre nasjonen som har fått tre sifre i å knuse Namibia 142-0 i 2003.
Det som er interessant med disse resultatlinjene er at med unntak av Portugal - verdensmesterskapet i 2007 deres eneste opptreden - var alle kampene i 1995, 1999 og 2003-turneringene.
Dette var epoken da rugby forvandlet seg fra en amatørsport til en profesjonell, og for de mindre nasjonene tok overgangen betydelig lengre tid. Allerede hindret av en mindre spillerstall, hadde ikke slike som Japan, Italia og Tonga den samme tilgangen til trening, teknologi og treningsfremskritt som de ledende nasjonene. Resultatet var fryktelig ensidige møter som gjorde lite for sportens globale image.
Men det siste tiåret har de mindre nasjonene innhentet det. Tonga, som også ble slått 91-7 av New Zealand i verdensmesterskapet i 1991, slo Frankrike i verdensmesterskapet i 2011, og hva med Japans seier over Springboks, og Fijis innsats mot England forrige uke, dagene da lagene løp opp cricket score er i stor grad en saga blott.
Deltidsansatte i Uruguay kan ennå være på feil ende i denne turneringen, sør-amerikanerne har så uheldig å være i en gruppe som inneholder Wales, Fiji, England og Australia, men andre steder er verdensmesterskapet i 2015 vitne til mest konkurransedyktig gruppespill noensinne.
Profesjonalitet er ansvarlig, ikke bare fordi de mindre nasjonene nå har tid, penger og ressurser til å jobbe med trenings- og spilleplanen deres, men fordi toppspillerne deres spiller i verdens beste ligaer. Den namibiske siden ble kaptein av Jacques Burger, den suverene Saracens-flankeren, og den inneholdt også flere spillere med erfaring fra Frankrikes topp 14 og den sørlige halvkules Super Rugby. Det samme gjelder Tonga, Fiji og Samoa, mens Japans klubbscene blomstrer og tiltrekker seg noen av de ledende spillerne fra den sørlige halvkule, inkludert All Blacks Sonny Bill Williams og Jerome Kaino.
Som Daily Telegraph kommenterte at dette har ført til 'et verdensmesterskap hvor underdogs har angrepet alt som beveger seg som en flokk med raske hyener'. Namibia brøt i hælene på All Blacks, og selv om de ikke forårsaket noen skade, sørget de for at de selv ikke var vill.
