Nigella vender dramatisk og velsmakende tilbake til rampelyset
Tittelsekvensen til The Taste inkluderer en logo stavet i pulverlinjer: den er i hvert fall ikke hvit
NIGELLA er tilbake. Etter å ha frigjort seg fra nyhetsklippet der hun gikk uendelig inn i retten, har hun tatt på seg en elektrisk blå kjole og tatt opp tømmene i Channel 4s nye kulinariske talentshow.
Serien ble faktisk spilt inn lenge før rettssaken mot hennes tidligere assistenter ble en kamp om Nigellas rykte, noe som gir en uventet gripende sak til saksgangen. Vi ser på, vel vitende om at hun snart vil bli dratt inn i retten for å tilstå at hun har brukt både kokain og cannabis – men benekter eksmannens påstand om at hun var under deres påvirkning, dag ut, dag inn, i et tiår.
Det er da uheldig at tittelsekvensen til Smaken inkluderer en logo stavet i linjer med pudder. Det er i hvert fall ikke hvitt, men et mørkt gurkemeiegull.
Formatet på showet er løftet direkte fra Stemmen , en dyr flopp for BBC der dommere satt med ryggen vendt mot wannabe-sangere og spant rundt i stolene sine hvis de likte det de hørte.
I den gastronomiske versjonen smaker dommerne på maten og avgir sine stemmer før de har sett hvem som har laget den. Alt handler om smaken, som den portentous fortellingen minner oss om gang på gang.
Bortsett fra at det ikke er det. Alt handler egentlig om dramaet. På TV trumfer en underholdende, men urettferdig konkurranse en som er kjedelig, men rettferdig, som Stemmen oppdaget til sin pris.
Smaken har en fordel i forhold til forgjengeren: kjøkken på høyt nivå er iboende mer dramatiske, og mer visuelt interessante, enn en stemmetreners studio. Men det har også en ulempe. Når konkurrenter synger, kan vi komme til vår egen mening; når de lager mat, må vi stole på dommerne.
Mye avhenger derfor av hva vi synes om dem, og om vi vil stole på deres dømmekraft.
Som i alle realityshow, har hvert medlem av panelet en rolle å spille. Los Angeles-kokken Ludo Lefebvre, som Nigella beskriver som veldig, veldig fransk, er tegneserieaktig frekk og avvisende. Matskribent Anthony Bourdain er en dristig og forretningsmessig amerikaner, storhjertet overfor kandidatene han beundrer og sløv overfor de han ikke gjør.
Nigella selv spiller en rekke roller. Hun er ringmester, oppfordrer og håner de andre dommerne, men hun er også dommer selv – og hennes rolle er uunngåelig en morsrolle. Hun klemmer en ung kokk i en trøstende omfavnelse som sikkert må ha slettet alle tanker om hans kulinariske skuffelse.
Men selv om hun er varmere enn Bourdain og Lefebvre, er hun ikke mindre konkurransedyktig. Med flagget for hjemmekokken sier hun at, i motsetning til profesjonelle kokker, blir ikke entusiastiske amatører distrahert av å prøve å være smarte.
I den første episoden plukket hver dommer ut fire kandidater fra en pool med 25 håpefulle - selv om Ludo, på halvveis, så ut til å ende opp tomhendt, så var hans forakt for alt som ble lagt foran ham.
Nå skal dommerne fungere som mentorer, veilede sine utvalgte kandidater gjennom en rekke eliminasjonsforsøk – og konkurrere mot hverandre om å bli mestertrener. Fra glimtet i Nigellas øye fornemmer man at hjemmekokkene under hennes tilsyn hadde bedre håp om at de rettferdiggjorde hennes tro på dem, morsinstinkt eller ikke.
I konteksten denne serien sendes i, har én dommer mer på spill enn en falsk TV-konkurranse. Men den som vinner showet, vil publikum vite hvem de skal rote etter. Kritt det opp som en seier for Team Nigella.
The Taste, Kanal 4, tirsdager kl. 21.00.
