Hva er ulikhet og hvorfor øker den?
Formuesforskjellene øker, men gapet i inntekt er stort sett uendret
Paul Ellis/AFP/Getty Images
Det har blitt en truisme at noen mennesker blir etterlatt økonomisk, med ordet ulikhet som nå truer stort over mye av landets politiske diskurs.
En rekke eksperter sier at ulikhet er ansvarlig for den overraskende avstemningen for Brexit i juni i fjor, samt den uventede suksessen til Jeremy Corbyns hardere venstreorienterte Labour-parti tidligere denne måneden.
Så hva er ulikhet? Er det stigende? Og hvis det er det, hva kan vi gjøre med det?
Hvordan defineres ulikhet?
Det er to forskjellige typer ulikhet.
Først er det formuesulikhet, som måler og sammenligner den totale akkumulerte formuen til individer, inkludert deres boligeiendom, pensjoner og andre sparing og eiendeler.
Så er det inntektsulikhet, som i stedet ser på forskjeller i disponibel inntekt etter skatt.
Begge disse er ikke det samme som fattigdom, som enten er definert i 'relativ' termer til gjennomsnittsinntekt, eller i 'absolutte' termer sammenlignet med gjennomsnittsinntekter flere år tidligere for å gi en følelse av endring over tid.
Så øker ulikheten?
En overskrift i Vergen denne morgenen siterer et 'enormt ulikhetsgap' i formuetermer, takket være en uventet 2,3 milliarder pund 'for de som er heldige nok til å eie hjemmene sine under eiendomsboomen på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet'.
Kort sagt, spesielt eldre mennesker var mer sannsynlig å eie sitt eget hjem i denne perioden med eiendomsvelstand, og derfor har deres totale eiendeler steget sammen med boligprisene.
Konklusjonen er basert på tall fra Resolution Foundation , som også fant at private pensjoner er den største delen av langsiktig formue.
Dette kommer eldre mennesker – spesielt babyboomere – uforholdsmessig til gode ettersom de jobbet i en tid da mer sjenerøse sluttlønnspensjoner var normen.
Hva med inntektsulikhet?
Her er bildet veldig annerledes. Et underhusbibliotek funnet at inntektsulikheten har vært jevn siden tidlig på 1990-tallet og faktisk har falt litt siden 2008.
Dette skyldes i utgangspunktet at realinntektene etter inflasjonen har gått ned siden finanskrisen, mens fordelene har holdt seg jevnere – om enn fortsatt under inflasjonstakten.
Den såkalte «én prosenten» av de aller høyeste inntektene gjorde det bedre frem til tidlig på 2000-tallet, men selv de har opplevd fallende disponible inntekter siden krisen.
Ifølge Financial Times andelen av samlet inntekt før skatt falt for denne gruppen fra 13,4 prosent til 12,3 prosent mellom 2007/8 og 2014/15, mens andelen av samlet skatteinntekt økte fra 24 prosent til 27 prosent.
Kort sagt, de aller rike tjener mindre og betaler mer i skatt i et mer 'progressivt' system.
Og fattigdom?
Det er fortsatt litt mer komplisert.
Relativ fattigdom, som er andelen personer som tjener mindre enn 60 prosent av landsgjennomsnittsinntekten, var stort sett uendret mellom 1995/1996 og 2015/2016 på litt over 20 prosent, iht. Fullt fakta .
Absolutt fattigdom, som sporer andelen mennesker som tjener mindre enn 60 prosent av inntekten fra fem år tidligere, falt markant fra 40 prosent til rundt 20 prosent over den tiden.
Spesielt falt pensjonistfattigdommen kraftigere som et resultat av politikk som pensjonens «trippellås» fra over 50 prosent til rundt 15 prosent.
Like bemerkelsesverdig er Joseph Rowntree Foundation sier at barnefattigdom – som måler andelen barn som bor i et hjem i relativ fattigdom – faktisk øker akkurat nå som et resultat av spesifikke ytelsesreformer.
Hva betyr alt dette?
Et sentralt poeng i alt dette er at det absolutte formuesnivået i Storbritannia ikke har holdt tritt med inflasjonen. Gjennomsnittlig forvaltningskapital per husholdning i Storbritannia har falt fra £99.000 i 2006-2008 til £84.000 i 2012-2014, ifølge Resolution Foundation.
Realinntektene har også totalt sett sunket siden krisen og forventes ikke å gå tilbake til nivåene før 2008 før i 2022.
Så selv om bildet av fattigdom er blandet, men absolutt ikke ødeleggende – og inntektsulikheten, spesielt siden den nasjonale levelønnen ble innført, er i beskjeden nedgang – har folk generelt det dårligere i gjennomsnitt.
I en tid hvor levekostnadene øker, noe som påvirker de som er nederst i inntektsfordelingsområdet mest, forklarer dette kanskje hvorfor så mange mennesker føler seg så etterlatt.
