Seven Park Place anmeldelse: et Mayfair-reservat for de som vet
Seven Park Place er den typen restaurant hvor de rike og mektige går for å ikke bli sett. Restauranten ligger i en stille blindvei mellom Clarence House – hjemmet til prins Charles – og recherche naboer som Ritz og Le Caprice, og er skjult i den diskrete overfloden til St. James's Hotel and Club.
Det er ingen grunn til å albue deg forbi et glimt av paparazzi eller overtale en kvinne med øreplugger og fløyeltau til å føre deg inn i dette Mayfair-helligdommen. Bare de som kjenner til har funnet veien hit ned en skjult trapp like sør for Jermyn Street.
Sist gang det var en buld på denne adressen, var det i 1880-årene, og en mengde engelske aristokrater og franske adelsmenn ble knust og spilte baccarat. Den storslåtte viktorianske bygningen har stort sett holdt seg utenfor rampelyset siden, noe som er en bemerkelsesverdig prestasjon de siste årene ettersom de har en av Londons beste kokker som har servert overdådig Michelin-stjernemat i en vakkert innredet restaurant.
William Drabble fikk sin første Michelin-stjerne i en alder av 26, før han tok over etter Gordon Ramsay på Aubergine i Chelsea. Han drev kjøkkenet på den berømte franske restauranten i et tiår, men nektet å etterape Ramsays selvopphøyde stil. Du ville aldri få med deg Drabble paradere rundt på TV mens han ropte og bante på underlegne kokker.
I stedet er han innesluttet i denne lille restauranten som serverer elegante, klassiske retter til en håndfull sjeldne spisegjester.
En nylig oppussing økte antallet bord til 15, men følelsen av eksklusivitet har blitt beholdt. Faktisk er det så eksklusivt at på fredagskvelden av vårt besøk var det ikke mer enn tre fjerdedeler fullt. Det bidro til følelsen av intimitet, selv om jeg ikke er i tvil om at det sjarmerende og kunnskapsrike frontteamet ville holde oppe den eksemplariske servicen uansett hvor mange mindre kongelige eller Formel 1-sjåfører som dukket opp uanmeldt.
Ikke før hadde vår bestilling blitt tatt før amuse-bouches begynte å ankomme. Den første av disse var en trio av piknikartikler, som ville ha prydet enhver hemme på Glyndebourne operafestival. Valget av dem var en slags vegetarisk rullepølse med svinekjøttet erstattet av et sjenerøst krydret spyd av salsify.
Deretter kom en røkt hysesuppe, og den første ledetråden om at Drabbles sanne kjærlighet er fransk matlaging; smakene var delikat balansert, men det var ingen søl når det kom til kremen. Sympatiske servitører pisket bort miniatyrbollene da det fortsatt var en skje eller to av den fyldige suppen igjen. Vi måtte vike plass for forrettene.
Plumpt smørposjerte langoustines satt stolt på en sprø, frityrstekt galette av sakte tilberedt svinekjøtt og et rede av eple. Den galliske innflytelsen denne gangen strakte seg til det koloniale imperiet, med den velkomne inkluderingen av en subtil krydderblanding kjent som vadouvan som først ble sendt tilbake til Paris av det franske østindiske kompani på 1600-tallet.
Min kones brente foie gras med rabarbra og pepperkaker var leken og spennende om det ikke var litt for søtt var det ikke for et par glass riesling fra Moseldalen som brakte en dæsj syrefriskhet til paletten.
Drabbles meny er på sitt beste når den holder seg til mer konvensjonelle smakskombinasjoner. Til disse prisene kan noen forvente mer fyrverkeri eller revolusjonerende retter, men det er rett og slett ikke denne kokkens stil.
Saktekokt oksekinn med løk, bacon og potetmos leverte alt det lovet. Stekt piggvar med konfitert selleri og en cep saus var guddommelig; fisken tråkles til den er gylden med den aromatiske kvisten av selleri og bladselleri som skjærer gjennom smøret og komplementerer en perfekt flakende filet.
Perfeksjon er nøkkelordet på Seven Park Place. Hvert element i hver rett har blitt kjærlig vedlikeholdt av en kokk hvis stolthet over detaljene har blitt hevet til mestringsnivå.
Blant ørkenene – alle fire rundene av dem, hvis du regner med en amuse-bouche med hvit sjokolade-panna cotta med grapefruktsorbet, et utvalg petite fours og en liten pose kokosmarshmallows til å ta med hjem – var det en tallerken som skilte seg ut.
Karameller-eplet var den ene retten i hele måltidet som hadde hender fra begge sider av bordet som pilte frem og tilbake på jakt etter mer ekstatiske skjeer med kontrasterende tekstur og smak. Det fløtekaramelldekkede hvite sjokoladeskallet krevde å bli åpnet for å avsløre en silkeaktig mousse rundt terninger av ferskt eple. Dette mesterverket med falsk frukt var samtidig kremet, knasende, smøraktig og friskt.
Det er den typen pudding som fortjener å komme i rampelyset – helvete, den burde ha sitt eget TV-program – men Drabble vil helst ikke rope om det. Hemmeligheten deles kun med de heldige få som finner denne merkelig stille spisestuen, gjemt i hjertet av London.
Seven Park Place, London SW1A 1LS, stjameshotelandclub.com
