Øyeblikkelig mening: Tory-kampanje 'behandler velgere med forakt'
Din guide til de beste spaltene og kommentarene mandag 9. desember
Ukens daglige oppsummering fremhever de fem beste meningsstykkene fra hele britiske og internasjonale medier, med utdrag fra hver.
1. Clare Foges i The Times
på en sikkerhet først tilnærming til politikk
Tory-kampanjen behandler velgerne med forakt
Når du respekterer mennesker, behandler du dem minst som likeverdige. Du krediterer dem med intelligens. Du søker å være åpen med dem, for å tjene deres respekt på tur. Under denne kampanjen har de konservative ikke vist noen slik respekt for velgerne. I stedet er de hånlige for gransking, selvtilfredse med hva de trenger å bevise for å styre. De tror at det å gjenta de samme frasene i det uendelige er alle detaljene vi fortjener. De er forberedt på å legge ut et minimum av politikk og ikke mer. Kort sagt, de formynder oss som idioter, valglokale fôr, Pavlovs hunder som vil hoppe for å stemme Tory ved snusen av en skattekutt.
2. Benedict Spence i The Independent
om Arbeiderpartiet og antisemittisme
Det er en veldig god grunn til at så mange mennesker ikke vil 'holde seg for nesen' og stemme Arbeiderpartiet
Når Labour-aktivister tenner på offentligheten og slår på dem og sier at de burde frykte tories splittende sosialpolitikk over ufullkommenhetene i deres eget parti, klarer de ikke å gjenkjenne to ting. For det første, at det å be folk om å 'holde nesen' og stemme bare tjener til å fremheve feilene til et parti. For det andre, at antisemittisme er en for stor skandale til å ignorere; det jødiske samfunnet, resonnerer de, er ekspertene – og der de sier de identifiserer antisemittisme, har vi en plikt til å tro på dem. Mange Labour-aktivister vil føle sinne over at velgerne ikke er forberedt på å sette NHS eller effektene av innstramminger over deres bekymringer om antisemittiske følelser som kan holdes av et mindretall av folk i Labour. Men da har partiet bare seg selv å skylde for den situasjonen. Ingen har tvunget Labour inn i den posisjonen den befinner seg i. Hvis de mener NHS, Brexit og sosial omsorg er så viktig, er det deres ansvar å utrydde antisemittisme for å gjøre seg selv valgbare, i stedet for på velgerne å velge dem. basert på en oppfattet rangering av sosiale.
3. John Harris i The Guardian
om det konservative paradokset
Den som vinner denne uken, bør tories bekymre seg for fremtiden
Det er nesten 40 år siden fremveksten av den siste virkelig transformerende Tory-ideen, som faktisk ble lånt fra et motvillig Arbeiderparti: Gjør det mulig for folk å kjøpe rådhusene sine. Denne politikken, passende nok, sitter nå i hjertet av mangelen på boliger og definerer så mange av landets nåværende raseri. Det antatte naturlige regjeringspartiet gjemmer seg nå fra gransking, og henger engstelig på Brexit mens de vet at det nesten ikke har noe annet å si. Tories kan være i ferd med å vinne, men hvis de gjør det, ser det ut til å bli den mest pyrrhose av seire. Dette er det som ennå kan bli kjent som Johnsonisme: en blanding av populistisk autoritarisme og useriøsitet som nekter å tenke på fremtiden, men snubler på uansett, slik den engelske herskerklassen så ofte gjør.
4. Robert Colvile, direktør for Senter for politiske studier, på Unherd
på Jeremy Corbyns indre sirkel
Hvordan Labour ble drømmernes parti – ikke gjørerne
Nøkkelen til å forstå korbynisme er å innse at det er en sammensmelting av to vidt forskjellige typer. På den ene siden de ferske unge idealistene som drømmer om en bedre verden. På den andre, de hardkokte stridsøksmennene fra den harde venstresiden, som fortsatt kjemper mot sin dystre bakvakt mot den økonomiske virkeligheten. Hvis du var uvennlig, kan du kalle dem idiotene og tøffene.
5. Jane Shilling i The Daily Telegraph
på oppførsel
Under gallen av vår nasjonale diskurs viser små høflighetshandlinger at britisk høflighet lever videre
Når det kommer til offentlig høflighet, er hovedregelen at byboere er frekkere enn folk som bor på landsbygda, delvis fordi byer er stressende steder, men også fordi vi daglig møter millioner av mennesker i byer vi aldri vil se igjen. så hvis vi snerrer til noen i supermarkedskøen, eller kutter dem opp i lyskrysset, kommer vi neppe til å finne oss utstøtt på neste menighetsmøte. I det siste ser det ut til at dette skillet mellom by og land har blitt uskarpt, med en mengde umanerlighet som gjør en skammelig erobring av vårt rike. Fra den politiske diskursens Kain-og-Abel-fiendtlighet, det hatfylte språket til krigere i sosiale medier og rasismen som vansirer fotball, til giftige konflikter mellom naboer og universitetsstudenters skingrende avvisning av å ha andre synspunkter enn deres egne, kvaliteten av vår nasjonale diskurs virker infisert med en alvorlig ubehag.
–––––––––––––––––––––––––––––––– For en ukentlig oversikt over de beste artiklene og spaltene fra Storbritannia og utlandet, prøv The Week magazine. Start prøveabonnementet ditt i dag ––––––––––––––––––––––––––––––––
