Martin Parr Foundation: Curating Britain
Den banebrytende fotografen om å bevare og fremme britisk dokumentarfotografi gjennom sin nye Bristol-baserte stiftelse
Jeg opprettet faktisk Martin Parr Foundation i 2014, men det er først nå jeg har funnet et hjem til det. Jeg hadde samlet mange utskrifter fra jevnaldrende gruppe – av dokumentarfotografer – en gruppe som ble undervurdert og undervurdert i Storbritannia. Så jeg tenkte at den beste måten å gjøre noe intelligent og smart på var å ha en bygning der jeg kunne ta vare på mitt eget arkiv og derfra observere og bygge opp arbeidet til andre fotografer som tok dokumentarbilder av Storbritannia.
Jeg ønsket et bygg slik at jeg kunne vise verket og dele det, ha foredrag og formidle det, og generelt gi det et løft og øke profilen. Storbritannia har en merkelig tilnærming til fotografering, etter min mening. Kunstverdensstjernene som tar bilder vises automatisk – folk som Wolfgang Tillmans og Jeff Wall; det er vanskeligere for hjemmelagde talenter som ikke får det rampelyset det fortjener. Når store kunstgallerier kommer til å velge ut fotografer, har de en tendens til å se på den internasjonale kretsen av anerkjente kunstfotografer og har ikke nødvendigvis britisk dokumentartalent.
Det er mange grunner til dette – jeg tror det har noe å gjøre med en dypt forankret forsiktighet rundt fotografering som vi fortsatt har her i landet; vi omfavner det ikke som de gjør i Frankrike eller Amerika. Det er fortsatt en viss motvilje mot å se det som noe annet enn et håndverk.
Jeg vet dette av erfaring. Min fotografiske karriere har blomstret siden jeg begynte å vise og jobbe internasjonalt. Og det begynte egentlig da jeg begynte i Magnum fotografibyrå, som er en global organisasjon. Det gjorde meg kjent i utlandet. Frankrike er mitt beste land. Jeg kommer til å gjøre flere show der enn i noe annet land. Arbeidet mitt er egentlig mer kjent i Frankrike enn hjemme. Faktisk, her borte kan det godt være at det de fleste vil kjenne meg for nå er BBC One-identene jeg har gjort som har kjørt i år. Under tittelen 'Oneness' viser de særegne britiske grupper av mennesker, som fuglekikkere i Rainham-myrene og lamavandrere i Armagh. Jeg sier ofte, 'Du har sannsynligvis sett en Martin Parr i nyere tid enn du tror', fordi disse TV-sporene er på hele tiden.
Det er ikke dermed sagt at det ikke blir bedre for fotografering her. Siden Tate kom ut og uttalte sin intensjon om å samle og ta fotografering på alvor i 2002, har den vist godt arbeid. Jeg ser på Tate som det store håpet. Aktiviteten har vært fantastisk. Så da jeg bestemte meg for å skille meg av samlingen min med fotobøker og ønsket å beholde den i Storbritannia, var Tate den åpenbare kandidaten. Jeg begynte å samle fotobøker da jeg gikk på college, og det var noe som skjøt fart på 80-tallet, da jeg gjennom Magnum klarte å skape et bedre liv. De siste årene har jeg kjøpt dyrere og sjeldne bøker.
Jeg synes fotografibøker er viktige – kanskje litt som britiske dokumentarfotografer, de er litt undervurdert. Vi fotografer, det er slik vi er utdannet. Vanligvis er det å åpne en bok med bilder som får oss til å ønske å bli fotograf. Gode fotobøker er fortsatt med oss, de reiser og holdes på trykk, mens magasiner og show kommer og går.
I sannhet var samlingen min med fotobøker bare blitt for stor til å ta vare på – det var 12 000 av dem – og jeg lånte den ut til museer over hele verden. Og den var ikke forsikret! Det hadde vokst ut av meg og trengte et nytt hjem. Så jeg gikk med på at Tate ville ta det, delvis som et testament, og delvis som et oppkjøp, for å hjelpe til med å betale for det nye stiftelsesbygget mitt. Dette har de gjort; bøkene gikk til Tate Modern for noen måneder siden.
Hva dette betyr er imidlertid at jeg for stiftelsen nå begynner å kjøpe tilbake mange av bøkene av britiske og irske fotografer jeg eide til biblioteket her.
Stiftelsen åpner onsdag 25. oktober. Det er i Bristol fordi det er i nærheten av der jeg bor, og jeg hadde ikke råd til en bygning i London. Men jeg synes også det er fint at det er utenfor London. Det består av et utstillingsrom, et auditorium, lagerfasiliteter, et kontor og som sagt et bibliotek. Det vil være der jeg oppbevarer over en halv million utskrifter av arbeidet mitt, i tillegg til 40 år av mine negativer og magasiner.
I Storbritannia gjør vi alle typer fotografering, selvfølgelig, fra landskap til kunst. Men jeg vil si at dokumentar er noe vi er veldig gode på. Det er en tradisjon for denne sjangeren i dette landet – ja, en skotte, filmskaperen John Grierson, laget begrepet 'dokumentar'. Det er dette jeg ønsker å bevare og fremme.
Derfor vil stiftelsen også huse arbeid av 40 andre fotografer – og det antallet vil vokse. Alt dette vil være arbeid knyttet til Storbritannia. Så i tillegg til mange britiske dokumentarfotografer etter krigen, vil jeg også representere internasjonale fotografer som har skutt historier om Storbritannia. Dette er noe jeg utforsket i en utstilling jeg kuraterte i fjor på Barbican, kalt Merkelig og kjent : Storbritannia som avslørt av internasjonale fotografer.
Jeg er egentlig ganske katolsk i min smak innenfor denne rammen. Mitt hovedmål vil være å finne og fremme og samle fotografi av mennesker som har blitt forbigått – mer levende enn døde; og slik for å bevare og fremme britisk dokumentarfotografi. Mitt langsiktige mål er å legge igjen et betydelig arkiv med bilder om Storbritannia tatt mellom årene 1970 og 20-noe.
Den første utstillingen på Martin Parr Foundation er Black Country Stories av Martin Parr, som varer til 20. januar 2018. Martin Parr Foundation er på 316 Paintworks, Whitehouse Street, Bristol BS3 4AR; martinparrfoundation.org
