Har britisk politikk gått inn i en post-skandale-æra?
Boligsekretær Robert Jenrick klamrer seg til jobben midt i planleggingskampen
Boligsekretær Robert Jenrick klamrer seg til jobben midt i planleggingskampen
Daniel Leal-Olivas/AFP via Getty Images
Boris Johnson har kastet sin støtte bak Robert Jenrick midt oppfordringer til boligsekretæren om å trekke seg på grunn av hans engasjement i en cash for favors rad.
Statsministeren insisterer på at han fortsetter å ha full tillit til Jenrick, som kjemper for jobben sin etter nylig utgitte tekstmeldinger og e-poster foreslår at han sparte eiendomsutvikleren og Tory-giveren Richard Desmond for opptil 50 millioner pund ved å haste gjennom en planleggingssøknad.
Så hva skal til for at en statsråd går av i politikken i dag?
Er politikerne nå tregere til å gå av?
De siste årene har en rekke høyprofilerte politikere klamret seg til vervet etter å ha blitt involvert i kontroverser.
Johnson leder landet til tross for en rekke høyprofilerte skandaler fra hans side uforsiktige kommentarer om den fengslede britisk-iranske hjelpearbeideren Nazanin Zaghari-Ratcliffe, til påstander om at han forlot sikkerhetsdetaljene sine mens han tjente som utenriksminister for å delta på en eksotisk fest arrangert av den russiskfødte mediemagnaten Evgeny Lebedev, som Vergen rapportert i fjor.
Statsministerens nåværende kabinett har også en ganske rutete rekord. I 2017 nektet Priti Patel å trekke seg som Theresa Mays internasjonale utviklingssekretær etter gjentatte ganger å ha unnlatt å avsløre flere uoffisielle møter med israelske ministre, forretningsfolk og lobbyister.
Den nå innenriksministeren ble til slutt tvunget til å slutte etter at det viste seg at hun hadde ytterligere to møter med israelske tjenestemenn uten britiske myndighetspersoner til stede eller kjent.
Men Patel har klart å henge på sin nåværende rolle til tross for flere mobbeanklager, inkludert rapporter i mars om at hennes tidligere medhjelper hadde mottok en utbetaling på £25 000 fra regjeringen etter angivelig selvmordsforsøk etter uprovosert aggresjon fra Tory-ministeren.
Dominic Cummings har vært like iherdig med å beholde sin plass i Downing Street. Selv om han ikke er politiker, er seniorrådgiveren en politisk utnevnelse, men Johnson har nektet å sparke sin høyre hånd til tross for at Cummings ble tatt for å bryte koronavirusets nedstengningsregler.
Fenomenet med tilsynelatende urokkelige politiske skikkelser er på ingen måte begrenset til Tory-partiet.
I 2016 vedtok et mistillitsforslag til Labour-leder Jeremy Corbyn med 172-40. Men Corbyn holdt på som partiets sjef mens han var forfulgt av påstander om antisemittisme , helt til det katastrofale valgresultatet i 2019 til slutt tvang ham ut.
Og Keith Vaz fortsatte å tjene som Labour-parlamentsmedlem etter at det i 2016 dukket opp rapporter om at han hadde tilbudt seg å kjøpe kokain for sexarbeidere. Vaz stilte seg til slutt ved valget i desember i fjor etter at Commons Standards Committee anbefalte at han ble slått med en seks måneders utestengelse fra Stortinget over skandalen.
Hva med unntakene?
Selvfølgelig viser noen rader seg for skadelige til at selv de mest frekke politiske skikkelsene kan overleve.
Alun Cairns sluttet som walisisk sekretær i november i fjor på grunn av påstander om at han løy om sin kunnskap om en medhjelpers påståtte sabotasje av en voldtektsrettssak.
Og Amber Rudd gikk av som innenriksminister i april 2018 over Windrush-skandalen , etter å ha innrømmet at hun utilsiktet hadde villedet parlamentsmedlemmer over deportasjonsmål.
Imidlertid var Rudd snart tilbake i regjering som arbeids- og pensjonsminister, før han trakk seg igjen - sammen med statsministerens bror, universitetsminister Jo Johnson - på grunn av Tory-lederens kontroversielle prorogasjon av parlamentet og utrensking av partimoderater.
Men uten tvil den mest kjente oppsigelsen i nyere historie er Theresa Mays oppsigelse i juli 2019, etter å ha mislyktes tre ganger med å få Brexit-avtalen hennes gjennom parlamentet.
Hva har endret seg i moderne politikk?
Det føles som om statsråder har lov til å slippe unna med langt mer enn de gjorde selv for noen år siden, for eksempel da immigrasjonsminister Mark Harper gikk av i 2014 over den ulovlige statusen til renholderen hans, skrev Anoosh Chakelian i Ny statsmann i 2017.
Hun antydet at en faktor kan være at da er statsminister May så svak at hun bare kan slippe unna med de minst politisk kontroversielle oppsigelsene.
Men graver man dypere ser det ut til at politiske oppsigelser eller oppsigelser på grunn av skandale aldri har vært så vanlig, ifølge Chakelian.
Hun pekte på forskning av Liam McLoughlin, en doktorgradsforsker i politikk ved University of Salford, som fant at mellom 1945 og 1997 resulterte bare 34 % av alle skandaler i en ministeravgang.
Så det ser ut som villfarne statsråder generelt har sluppet unna med det i det meste av historien, konkluderte Chakelian.
Det som kan ha endret seg er i hvilken grad velgerne er klar over slike skandaler, hevdet Richard Skinner i Vox i fjor.
Det er mer nasjonal oppmerksomhet rundt disse skandalene enn det var for en generasjon siden. Kabelnyheter og sosiale medier kan gjøre en saftig historie til tema for nasjonal samtale i løpet av få timer, skrev han.
Men på den annen side er partisaner mer motvillige enn noen gang til å akseptere et 'tap', la Skinner til.
Denne avvisningen av å ta på seg skyld, i det minste offentlig, har blitt notert av en rekke kommentatorer.
Kreditt skyldes noen, som Boris Johnson og David Davis, som faktisk har trukket seg, skrev James Bartholomew i januar 2019 artikkel for The Telegraph ber May om å gå av som statsminister etter at Brexit-avtalen hennes ble nedstemt i Commons.
De har gjort det rette. Men andre har vanæret seg selv. Det resulterende skapet har både lav kvalitet og fortjener lite respekt.
